Pages

Wednesday, October 06, 2010

Pop. Pop. Pop.

Hjernemuskelen er en milliard fresende maiskorn, når jeg tøyer den popper de alle illevarslende. Og akk så deilig.

Kokain og kantareller, alle dufter, smaker og følelser under sylskarp kontroll. Så lenge det varer. Maisen koker, røyk sprenger seg pipende ut under topplokket. Tiden spør om kokeren skal eksplodere. Jeg gliser til den med steinharde tenner og svarer ikke. Pop. Pop. Pop. Pop.

Du er en vakker ung kvinne. Hva ellers skulle du være. Du er min. Mitt bilde. Min kreasjon. Du lever på min netthinne, i mitt hode. Jeg er din Gud.

Det må på nåværende tidspunkt i teksten påpekes at dette er ingen heldig maktfordeling mellom mann og en kvinne.

Men så lenge jeg klarer å glemme de trivialitetene smiler du innbydende naken til meg. Du har til og med din egen vilje. Jeg klarer kun delvis å kontrollere deg, du er, tross min viljestyrte kreasjon, for mye av en drøm. Pop. Pop. Mer konsentrasjon. Mer vilje. Du er min drøm. Jeg vil ha deg. Jeg kan. Vet jeg kan.

"Er du gal nå?"

Stemmen er lys. Barnlig. Den bringer et deilig mørke og kaster drømmene mine. Dens autoritet er absolutt. Jeg vet ikke hvems den er. Det er neppe min, men antakelig noen som vil meg godt. Jeg strekker muskelen videre og undrer. Pop. Pop. Pop.

"Er du gal nÅ?"

Stemmen insisterer, hun er irritert. Jeg sier hun, men det er et slags barn, neppe egentlig kjønnet. Hun skal roe meg. Vanligvis er én inngripen nok. Sjokket er øredøvende. Eller. Det var øredøvende første gang. Dette er n'te gang. Jeg kjenner henne nå. Elsker henne. Men hun er et... Merkelig. Pop. Pop. Pop. Pop. Pop.

Sov nå. Jeg elsker deg. Drømmene er ikke dine egne i natt. Dø. I morgen skal du igjen oppstå.

Heldige lille gris.

Pop.

Pop.

Pop.

Zzzzzz...

2 comments:

Eivind said...

du skriver som en obsfelder på speed. og så dette rimdiktet som kunne vært skrevet i en dyster mellomkrigstid, da krigen røvet og bare denne osten på himmelen gav et slags håp. Minner meg på en bok jeg nettopp leste De fattige i Lodz, av Steve Sem Sandberg, som har en bemerkelsesverdig høy mengde himmelbeskrivelser. for hva har man annet å håpe på, når murene er lukket rundt gettoen, vargsulten, enn at det på gorkisk vis skal falle et stykke flesk ned fra den store himmelvelvingen?
en annen ting som jeg tenker på og som kanskje irriterer meg er denne samtalen du har med deg selv i tekstene, jeg-er-gal-hahaha. jeg syns du skal stryke det, prøve, som et eksperiment å være jeg-sødeleggende. bryt ned jeget, være rent registrerende blikk. Det er utrolig hvor lite informasjon lesere kan trenge. Stryk f.eks. "jeg lukter det og det" og skriv "blomstene i en vinterdhage, duggen på innsiden av farmorens briller". På den måten får leseren selv gå inn i rommet å lukte. Eller hva mener du?

anbefaler deg dessuten å sjekke ut Beate Grimsrud "En dåre fri", og ville elsket en intertekst om den publisert på din blogg. hilsen krakow.

TheOddy said...

Herlig med hilsen fra Krakow!

"...enn at det på gorkisk vis skal falle et stykke flesk ned fra den store himmelvelvingen" - love it!

Angående selvprat: særlig førsteutkastene kan nok bli i overkant eksplisitte og jeg-ete, de stammer jo ofte mer eller mindre direkte fra en (nokså hektisk) indre dialog.

Blant annet "Eli Tanov"-boka var også i utgangspunktet en nesten banalt enkel tekst før jeg gikk i gang med å transformere den til mer av et puslespill. Men godt innspill, jeg mener du kan ha mye rett og det skal testes!

"En dåre fri" er googlet, blir neste bok tenker jeg, akkurat nå nærmer jeg meg slutten av ei bok fra en trøndersk forfatter; "Vekk meg hvis jeg sovner"! Du får meninga mi over en kaffe eller noe når jeg er ferdig, men den blir i hvert fall gjennomgående positiv :)